Egersund kirke ble påbegynt i 1623, for 400 år siden. Men, vi vet at kristendommen har satt sitt preg på området her flere hundre år før dette, og at det har stått to kirker før her i byen.
Mye har skjedd med både kirkebygget og byen på disse 400 årene som har gått. Dette vises i den flotte kirkeutstillingen.
Kirka har vært, og jeg påstår at den fortsatt er, et symbol på forandring og forankring. Bygget har satt sitt preg på byen bygningsmessig. Den er som et smykke i hjertet av Egersund. Den ble plassert strategisk på heidningeholmen som en religiøs markering, der kristendommens gudshus tok over tidligere religioners plass som kultsted, men også strategisk midt på ladestedet, der folk kom inn med båter og varer, midt i det pulserende «livet på torjet» i Eikundarsund. Slik ble, og er, kirka godt plantet midt i folks hverdag og helg.
Kirken har forandret seg i takt med livet og strømninger i samfunnet. Den har opp gjennom historien vært en tydelig samfunnsaktør, ved på å skape forandring og utvikling i samfunnet. Vi kan bare tenke på skolevesenet, sykehusvesenet, potetprestene, til våre lover og våre verdier som er sterkt preget av det kristne tankegodset med utgangspunkt i menneskeverdet.
Vi kan si at folkekirka har vært og ønsker fortsatt å være en dannelsesinstitusjon som har en stemme inn i samfunn og kultur. Kirka har vist og viser fortsatt en endringsvilje og har en stor styrke i at den favner vidt og tåler uenighet. Der det er liv, er det vekst og utvikling.
Og jeg ser en kirke som lever! Som forandrer både samfunn og enkeltmennesker.
Midt i alt som lever, utvikler seg, forandrer seg, er kirka også et symbol på forankring. Forankring kommer av ordet anker. Det sier oss noe om at vi som samfunn og enkeltmennesker kan være forankret i noe større enn oss selv.
Den norske kirkes visjon er å skape «en himmel over livet». Gjennom livet, fra vugge til grav, har mennesker i Egersundområdet kommet til kirka og blitt en del av et fellesskap som tror på en himmel over det hele, i hverdag og helg, i glede og sorg. Slik har kirka åpnet og åpner fortsatt opp rom som favner hele mennesket. Kirka formidler en tro på at vi alle er elsket og verdifulle for Gud, som har skapt oss.
Når vi kommer inn i kirkeutstillingslokalet møtes vi av en barnekiste. Over denne står et kors som har stått på graven til Sigbjørn Sigbjørnsen Eikelandsdal, død 1851. På veggen kan vi lese en del av et dikt han skrev etter at et av hans barn døde. Dette diktet sier meg noe rørende og sterkt om hva tro kan bety for mennesker fra vugge til grav:
Sigbjørn Egelandsdal sitt rørende dikt til sitt barn som han mistet før sin egen død i 1851 – Fra utstillingen på Fayancemuseet.
Lyksalig barn! Du gik til hvile.
Nu er du fri fra sorg og strid.
Nu kan du blant forløste smile.
Og skue Gud til evig tid.
Vi går endu i trængsels bånd.
Til himlen længes kun vår ånd.
Et lite skridt jeg har tilbake.
Så går jeg til min Frelser hen.
Når han meg giver lov at drage.
Da finder jeg mitt barn igjen.
Vel meg! Snart kommer dødens bud.
Og kaller meg fra verden ut.
Sigbjørn Egelansdal
Tekst: Ingun Stokstad Barane
Foto: Ivar Barane